Jeg tror jeg har havnet i et litt usunt mønster de siste par månedene som jeg nå har begynt å reflektere over. Noe av det største er den store tvilen som rir meg dag ut og dag inn. Jeg kjenner en enormt stor angst for framtiden. Jeg kjenner et slags hat for fortiden som jeg trodde jeg hadde klart å akseptere og legge bak meg, men som jeg har kjent blusser opp og fanger meg i et nytt og ubehagelig grep. Jeg lager stadig flere scenarier i hodet mitt om tenkte mellommenneskelige konflikter der jeg og de jeg er glad i sårer hverandre dypt. Og jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til fordi jeg allerede har gått i terapi for alt dette, men jeg vet likevel at jeg ikke var ærlig med psykologen og at jeg ikke fortalte alt det jeg egentlig ville fortelle. Jeg er opptatt av å vise meg sterk og jeg gjorde det til og med hos psykologen. Det var viktig for meg at også hun kunne se at jeg var ressurssterk, handlekraftig, kunnskapsrik, erfaringsrik og rett og slett et funn av et menneske.

Jeg tviler veldig på mitt valg av yrkesretning aller mest. Tvilen ble muligens forsterket da jeg i min forrige jobb ble seksuelt trakassert av min sjef. Jepp. Han kommenterte mitt hår, mine ansiksuttrykk, min rompe og avslørte at han hadde fantasert om meg stående i dusjen på en jobbreise. Min sjef kjenner alle i den bransjen jeg er i. Alle mine potensielle framtidige arbeidsgivere kjenner denne mannen. Og det skremmer meg. Han har makt over meg. Dersom jeg krenker han på noen måte kan han, dersom en som vurderer å ansette meg ringer han, finne på hva som helst om meg. Han kan i det hele tatt spre rykter om at jeg ikke gjorde jobben min, at jeg var lat, at jeg ikke leverte godt nok, hva som helst. Jeg vet at det ikke stemmer og det kan på mange måter bevises. Jeg kan fortelle kona hans hvilken kuk han er og alle jeg kjenner hvordan han tråkket på grensene til hva jeg kunne tolerere av krenkelse. Det jeg sa, det jeg visste og det jeg var som tenkende menneske fantes ikke lengre idet han begynte å telle ansiktsuttrykkene mine mens jeg fortalte om ting jeg hadde opplevd i en helt uformell setting.

Det engster meg. Stort. Og jeg vet ikke hvem jeg kan prate med om dette. Jeg tør hvertfall ikke si noe til kjæresten min. Han hadde tørnet.

Og jeg tviler på kjæresten min som jeg ikke kan fortelle alt jeg vil fortelle. Han behandler meg som en prinsesse men kommunikasjonen stopper så mange steder. Noen ganger lurer jeg på om han rett og slett er dum. Som ikke forstår. Helt enkle ting. Og jeg vet han sliter med sin egen selvtillit og jeg må holde meg hardt fast for å ikke spørre han rett ut om han i det hele tatt eier evnen til å reflektere over annet enn om hundevalper er søtere enn kattunger. Satt på spissen, men likevel.

Rett og slett føler jeg meg veldig alene om veldig store ting. Jeg har aldri brukt å ha en bestevenn jeg kan gå til. Jeg kan ikke det der. Prate om ting. Jeg tenker på tingene. Og så tenker jeg ting til de. Så de vokser og vokser og blir en gigantisk konflikt der ingen kommer seg ut uten knuste hjerter.

Kanskje jeg rett og slett skulle begynt å skrive noen kioskromaner. Har vel nok av materiale til sånt. Har vurdert å lage husmorporno av Star Wars (Star Whores) med Kuk Skywalker og Dark Penetrator i hovedrollene. De skal vel prøve å erobre prinsesse Leia som jeg ikke har hjerte til å sette slutty navn på.

Vel. Jeg har på et vis mistet fotfestet og svever ukontrollert rundt omkring. Hvor, vet jeg ikke. Skulle ønske jeg kunne kansellere det nærmeste året mens jeg forsøker å lande igjen. Sånn som det er nå blir bare kveldene og nettene benyttet til selvhat. Dagene går og de er jo stort sett fine men når verden rundt meg går til ro starter kaoset innvendig. Veldig sånn convenient. Litt vanskelig å sove. Og jeg skulle ønske jeg hadde flere jente-feelgood-filmer å lette sinnet med.

Jeg hadde akkurat hatt en yogatime og var i balanse da jeg gikk rett til en teaterforestilling og kjente energien rette seg mot meg. Hat, hat, hat. Jeg møtte tanter, onkler, ei venninne og et søskenbarn. Hat, hat, hat. Jeg stod der i inngangspartiet og kjente hatet strømme mot meg samtidig som tanter og onkler smilte til meg, klemte meg og var glade og joviale og lykkelige for å se meg. Så satt vi i salen og jeg følte firehundre personers øyne i ryggen min og avviklet en awkward samtale med fettern min på noen få setninger og kjente panikkrushet mens Hedda Gabler blødde på det hvite stoffet foran øynene mine. Jeg våget faktisk å føle på den, panikken. Det var et par år siden. Nå bare unngår og utsetter jeg den. Jeg kan smile så mye som jeg bare orker, men det sjarmerer ikke panikkangsten i lengden.

Endelig har jeg ferie og jeg kan nyte av å være fri enhver stund av dagen. Nesten. Jeg bor i et hus fullt av mennesker som jeg nesten ikke kjenner og som nesten ikke kjenner meg. Og jeg vet at uansett hvor godt de tror de kjenner meg så kjenner de meg ikke helt. De vil bare kjenne meg på en måte og det er den måten jeg lar dem bli kjent med meg. Jeg har kjørt dette løpet før. Det er ganske tunge ting å dra på. For det første stiller det visse begrensninger på meg og hva jeg kan ta meg til i deres nærvær. For det andre går jeg rundt i dette huset med en følelse av at jeg lurer de.

De er verdens snilleste mennesker. De har vist meg at de bryr seg om meg og gir meg mange signaler som viser at jeg er godt velkommen inn i deres liv. Men jeg greier ikke helt å ta det inn over meg. For en stund siden møtte jeg mine ex-svigerforeldre i bryllupet til min ex og de fortalte meg da at de hadde savnet meg i lang tid etter at jeg hadde forsvunnet ut av livet deres. “Plutselig forsvant du bare” sa de, uten på noen måte å antyde at de var skuffet over sin nåværende og for evige svigerdatter. De bare uttrykte at jeg hadde betydd noe for de og at de hadde blitt glad i meg de to årene jeg rant i dørene deres.

Og jeg sitter med spørsmålet, hvorfor er det så vanskelig å skjønne at man kan bli glad i meg? Hva kan jeg gjøre for å forstå det, og hvordan skal jeg gå fram for å la de bli kjent med meg på godt og vondt, slik at jeg kan tro på at de er glad i mitt virkelige jeg og våge å være glad i tilbake?

Jeg var sliten, litt nedbrutt da jeg kom hit. Ville helst gå rundt barbent i hagen og se på plantene mens de andre ville ha action og dro på fiske. Og jeg blir redd for at de skal avsløre meg i å ikke være det de først trodde jeg var: Spontan, initiativrik, aktiv, interessert… Bare sånne småting gjør at jeg vil unngå blikkontakt og trekke meg langt unna, helst bak en lukket dør der ingen kan se meg.

De siste kveldene har jeg grått og kjæresten min forstår ikke helt hva som skjer. Jeg forsøker å forklare at jeg er redd for at jeg ikke våger å være meg selv helt ut og at jeg er redd for at foreldrene mine skal dø uten at vi har fått prate om alle de tingene som har vært og fortsatt er vanskelig i kulissene og at jeg føler at jeg ikke er god nok. Kjæresten min har syntes jeg er fantastisk siden første sekund og det er vanskelig å la han se meg slik, jeg blir redd for at også han skal føle seg lurt, og for at han skal plutselig miste interessen for meg og gå fra meg for å finne seg noen som er like glad i å fiske på åpent hav som han. Fisk er godt, men det stinker når det kommer på fingrene.

Det gjør meg litt frustrert at han ikke forstår. En lang utlegning brytes ned til fokus på en enkelt setning. Med påfølgende analyse. Og jeg vil forklare. Gråtende forsøker jeg men kjenner samtidig at det neppe nytter. Nå har jeg spilt dette spillet. Hva blir neste trekk? Kanskje det vil nytte å ta en lang og god samtale dagtid i stedet for å stotre det fram mellom hikstene om natta.

I morges fikk jeg en indikasjon på hvorfor jeg har følt meg så crap i det siste. Eller ikke en indikasjon, heller en forklaring. Da jeg var på do kom den røde, slimete klompen og plasket ned i vannet så det sprutet små rosa dråper opp i rompa mi. Trenger jeg si det høyt?

Mensen.

Jeg blir pokker meg like forbauset hver eneste gang. Nedstemt. Magevondt. Tårer og blod. Jeg er 20-ish-something år gammel og det kjente mønsteret kommer like fort på meg som julaften på kjerringa eller som snøen på søringer eller hva kan man si.

Har gjort det sjakktrekket å kjøpe meg en skikkelig tjukk kaffe mocca og er vanvittig bajsnödig. Blir det av mensen. Og enda verre av sjokoladeholdige kaffedrikker.