Forvarsel! Denne teksten ender godt. Så trenger du ikke tro at det er nok et stakkars-meg-innlegg. Here we go.

Noe jeg synes er veldig sårt er at jeg føler at jeg har kommet for kort i livet mitt i forhold til hvor jeg skulle ha vært. Jeg var en smart unge. Kunne lese og skrive før jeg begynte på skolen, og da ei i klassen som ikke hadde lært seg å lese og skrive da førsteklasse var over hjalp jeg henne med å lese det som stod i vurderingsboka om henne. Jeg fikk kjeft av læreren for å ha snoket i andres saker. I andre regnet jeg ut hele matteboka en helg jeg kjedet meg og fikk kjeft da jeg kom på skolen på mandagen. I kristendomstimene hørte vi på kjedelige fortellinger om noen unger som gjorde snille ting med folk og hverandre mens jeg ville vite mer om Gud (dette har pappa sagt at ble nevnt på et foreldremøte, og det hadde hans syntes var veldig festlig). Jeg skrev fortellinger på 15 sider av gangen, riktignok hadde de kanskje ingen riktig handling og de tok aldri egentlig slutt, men likevel skrev jeg masse og langt men ble bedt om å begrense meg.

Jeg fortsatte likevel å være dyktig på skolen og pugget og jobbet som en elev skal gjøre. Det gjorde ikke alltid de andre, så jeg lå foran. Fikk nye oppgaver som liknet de forrige og ble ferdig med de og. Da ble jeg satt til å hjelpe de som ikke tok tingene så lett som jeg gjorde.

Så ble jeg plutselig skikkelig upopulær, på grunn av den barnslige stemmen min, og det var hvertfall feil å være flink. Så jeg prøvde å være litt mindre flink, men det lå jo ikke helt for meg, og jeg var jo uansett noen hakk foran mange av de andre, så det var like greit å bare fortsette å være flink.

Så kom videregående og jeg ble, har jeg skjønt senere, ganske alvorlig deprimert og orket ingenting og jeg sov ikke og jeg klarte ikke leksene og jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde de og så ballet det på seg og prestasjonsangsten steg i været og jeg fant ut at det var like greit å drite ordentlig i leksene for da slapp jeg å bli så skuffet hvis jeg fikk dårlig karakter. Jeg spaserte på kanten av anorexia den våren og om høsten dro jeg på studentutveksling, noe som på en måte redda meg fra anorexihelvetet men som også var et smertefullt år. Resten av videregående prokrastinerte jeg skolearbeidet og jeg hadde dårlig samvittighet, var deprimert om kvelden og manisk om dagen, sånn som jeg egentlig hadde vært helt siden ungdomsskolen, og jeg hadde ingen å gå til og jeg bare gråt hos kjæresten min som til slutt bad meg gå til en psykolog og jeg gjorde det aldri og jeg var inne i en spiral som ikke ble brutt før for nesten tre år siden da jeg gikk til legen min og sa at jeg var deprimert og ville prate med noen og de endte opp med å konkludere med at jeg er bipolar. Da hadde jeg rømt fra meg selv noen år. Det hjalp å få prate og lære seg hvordan jeg kan håndtere angsten og depresjonen, men fortiden får jeg jo ikke gjort noe med.

All denne tiden…. Disse årene som jeg har gått og følt meg så dårlig…. Jeg har ikke våget å sikte høyt i min utdanning, i mine valg av fag i valg av omgangskretser. Føler jeg har soset i et tresk til tider omgitt av døgenikter som egentlig ikke har hatt annet utbytte av meg enn at jeg har smilt og vært blid og snill mot de, og jeg har ikke fått de utfordringer som jeg har trengt. Jeg har kalt de ambisiøse for materialister som kun søker status, penger og anerkjennelse men jeg vet at det også handler om selvrealisering. Jeg føler meg som en hykler som har handlet mot mine virkelige ønsker. Jeg protesterte også mot det prestasjonsorienterte fordi jeg hjemmefra hadda blitt pushet så hardt i den retningen. Men jeg ser nå at også andre har sett at jeg har hatt et potensiale. De oppfordret meg til å søke traineestillinger hos UDI og virket nesten skuffet da jeg flyttet hjem fra mulighetens verden i en eller annen hovedstad.

Jeg kan ikke fortsette nå. Årene som har gått har gått, nå må jeg se framover. Jeg har fortsatt et stort potensiale. Jeg har hatt mange utfordrende stillinger og har gjennomført alle prosjekter jeg har tatt på meg. Forutenom et som jeg nå må gi fra meg fordi det sliter meg i stykker.

Det var deilig å skrive dette. I løpet av denne teksten fant jeg litt tilbake til meg selv der jeg er nå. På et vis kjenner jeg nå igjen at jeg er, at jeg er meg. At jeg ikke trenger å være titler eller prestasjoner. Jeg er meg gjennom de erfaringer jeg har med meg. Selv om jeg ikke er der et elitesamfunn ville krevd at jeg skulle vært etter alle år med studier, så har jeg med meg mye annet som jeg kanskje ville oversett dersom jeg hadde fulgt et lineært studie mot høyesterett eller kirurgibenken, bare for å ta i bruk et par sammenlikninger.

Men det sitter dypt, disse prestasjonskravene. Når jeg møter folk i dag som har avsluttet mastergrader og blitt uteksaminert det ene og det andre får jeg nesten et behov for å forklare meg hvorfor jeg, som var som ambisiøs “bare” har havnet der jeg er i dag. 6 å studier og “bare” en bachelor.